MYHRE fluefiske

(Av Jan Myhre)

Altfor mange fluestenger lever en heller trist tilværelse, bortgjemt i skap eller på loft. Det kan være mange grunner til det. Kanskje våget eieren aldri å komme igang, eller stengene lever sånn fordi eieren mistet lysten. Så kan vi spørre oss om hvorfor eieren da ikke våget, eller mistet lysten.

Var det kanskje vanskelig å lære seg? Fungerte ikke utstyret skikkelig? Ble det heller dårlig med fangst? Hadde vedkommende en dårlig lærer? Kastet alle andre mye bedre?

Mest trolig våget ikke/mistet eieren lysten på grunn av en eller flere av disse tingene, og jeg skal si noen ord om hver av dem.

Fluefiske er ikke vanskelig.

Det har alltid ligget, og det ligger fortsatt endel mystikk rundt fluefiske. Vi fluefiskere vil vel innerst inne gjerne beholde endel av denne mystikken, men jeg vil gjerne få lov til å avmystifisere det noe.

En fluefisker som virkelig kan sakene sine er et imponerende skue for folk flest, og de ser på det som en kunst. Visst er det en kunst, men er det uoverkommelig å lære seg? Selvsagt ikke. Fluefiske er egentlig ikke så vanskelig. Det krever derimot endel trening. Når du behersker teknikken, åpner det seg en fantastisk verden. Fluefiske handler om så mangt. Ja, kunnskap og teknikk er nødvendig. Når det er på plass, får du også fullt utbytte av naturopplevelsen, roen, spenningen.

Fluefiske handler også om godt kameratskap. Du verden så mange gode venner jeg har fått i dette miljøet. For noen handler det om konkurranse. Fiskekonkurranse, eller kanskje konkurranse i lengde og presisjon som vi kaller for Casting. Norge hevder seg veldig godt i Casting, og har verdensmestere både i haspel og kast med flue enhånds og tohånds.

For å komme igang må du tro på deg selv! Ikke la deg skremme av de som er gode allerede. Ikke la deg skremme av det tekniske. Ikke la deg skremme av utstyret. Alle kan kaste med sluk. I fluefiske må du over en noe høyere terskel. Den er ikke så høy, men du må våge å passere den.

Utstyret ikke komplisert, men sentralt.

Utstyret er enkelt og logisk bygget opp. Om det koster 1.500,- eller 10.000,- er ikke viktigst. Det som er viktig, er at alle komponentene er tilpasset hverandre, og... til en viss grad tilpasset deg. Når det er sagt, anbefaler jeg ikke et kjøp av en ferdigpakke på bensinstasjonen. Gå til en forhandler med godt renomme' og kunnskapsrike folk som kan bistå deg. Hvem disse forhandlerne er, spør du selvsagt andre fluefiskere om.

Rett på sak. Hva trenger du? Skal du kjøpe enhånds fiskestang som vi bruker til alt fra lett ørretfiske til lett laksefiske, skal du være klar over at de klassifiseres alt etter hvor kraftige de er, hvor tungt snøre de er ment å tåle, og da i sum til hva slags fiske de er ment. For å være helt presis så er det egentlig fluelinene som klassifiseres, og på stanga står så den lineklassen stanga i hovedsak er ment for. Skal du på fjellet å fiske ørret, velger du typisk ei stang fra klasse 1-6. skal du fiske sjøørret, anbefaler jeg klasse 7-9, og for lett laksefiske det samme. Skal du fiske storlaks, kjøper du fortrinnsvis ei tohåndsstang. Dette er kraftigere og lengre stenger, og som navnet tilsier har du fatning med begge hender. Det skal sies at det å fiske med tohånds i en større lakseelv er mye mer energisparende enn å kaste med en enhåndsstang. Klasset typisk 8-12.

Så trenger du snelle. Snellas hovedoppgave er i fluefiske stort sett bare å holde på snøret. De fleste er utstyrt med brems, men du kan fint klare deg uten, fordi det gamle trikset med å legge hånda på spolen, ja det virker fortsatt. For endel år tilbake kom det til en ny type snelle vi kaller for Large Arbor, eller storspole-snelle. Den har bredere spole og større spolediameter. Fordelene med det er at snøret ikke ligger i så små kveiler på snella, og da blir det ikke så mye "minne" i snøret. Videre trenger du ikke å sveive deg ihjel når snøret skal på snella, fordi du sveiver inn i større tørn. En tredje fordel er at et stort utras av fisk vil kunne foregå noe "mykere". Idag får du også sneller i hardplast. Det er fint, for da holder vi vekta (og prisen) nede. Skal du spare på noe, så er det snella det skal gå utover, ikke de andre tingene du trenger. Men når det er sagt, vil det for tyngre fiske som for eksempel laksefiske likevel være lurt å investere litt penger i ei kvalitetssnelle med god brems.

Så må du ha snører. Backing er det som sitter innerst på snella. Den er der for å fylle opp, og for å fungere som nødline ved stor fisk og lange utras. Til den knyter du selve fluesnøret som kan være flyt, saktesynk (intermediate), eller hurtigsynk. Du velger snøre blant annet etter hvor høyt i vannlaget du skal fiske. Uansett bør du se etter et snøre det står WF på (på pakken). Det betyr Weight Forward, noe som igjen betyr at snøret blir tykkere mot slutten for å lette kastene. Disse får du i ulike utforminger, dvs. klumpdelen ytterst er både ulik i lengde og form, dette tilpasset for ulike kast, din fluestang, og din teknikk. Husk at vi i fluefiske ikke har noen annen vekt enn selve snøret. Flua veier ingenting. Slik er WF-snørene et godt valg. Forsøk å styre unna DT-snørene (Dobbel Tapered). De har sin misjon de også, selv idag, men for sitt bruk og sitt utstyr. Kjøp det aldri uten å spørre deg fore hos en som vet når og om snøret kan komme til sin rett for DEG.

Vit også at noen fisker med løse klumper, altså ikke helsnøre. Disse får man kjøpt i ulike synkegrader, lengder og tyngder. Innenfor klumpen har man da ei tynnere løpeline som vi kaller for skyteline eller running line på godt engelsk. Og så kommer selvsagt backingen innenfor der igjen som vanlig. Skytelina kan være coatet, slik at den ligner på et helsnøre, eller det kan nyttes annet materiale som gir mindre friksjon, men det har samme tynne dimensjon hele veien. Ytterst festes da klumpen, og du får ei løkkeknute ganske langt ute, noe som kan være et irritasjonsmoment for noen med ei enhåndsstang. På tohåndsstenger er det greiere, og også det mest benyttede systemet.

Fordelen med det løse klumpsystemet er åpenbar; vi kan ha flere korte klumper i ulike synkegrader og utforminger, og enkelt og greit skifte etter fiskesituasjon. Dessuten er mange av dem skikkelige "rocket heads", for nettopp å kaste langt med liten innsats. Men... langtkastende snører får du idag også i helsnøreutgaver, og skal jeg få gi uttrykk for min personlige mening, så er det når du kaster langt og effektivt med et helsnøre som du virkelig kan gå med løftet hode, for da gjør du absolutt noe riktig teknisk altså.

Til snøret fester du så fortom. De kjøper du ferdig i den dimensjonen du ønsker, og normalt skal de være ca. 1 eller halvannen gang stangas lengde. Dette er imidlertid en smakssak, og ulike fiskesituasjoner, for eksempel sterk motvind, kan kreve at du korter ned på den. Så fester du flua til fortomen din, og du er klar. Fortomer flest er taperte, noe som betyr at de blir tynnere og tynnere utover, helt til de ender i den dimensjon du ønsker å fiske med. Uansett så er fortomen svært viktig, og du får dem også i ulike utforminger, materialer, og synkegrader. Noen er skapt for finpresentasjon, mens andre igjen for andre oppgaver.

Får du fisk på flue?

Min påstand er at du får mer fisk på flua enn på noen annen redskap det er naturlig å sammenligne den med. Forutsetningen er at kunnskapen, teknikken og utstyret er riktig. Uansett er regel nummer 1 denne: Vær tålmodig! Er du en utålmodig person, skal du ikke starte opp med fluefiske. Hva mener jeg med å være tålmodig? Jo, ikke forvent at du behersker fluefiske etter en kvelds opplæring. Fluefiske favner vidt, og det er noe du erverver deg og finsliper over flere år, ja, hele livet faktisk. Ja, jeg har sagt at det ikke er vanskelig, men det tar sin tid å bli virkelig god. Videre mener jeg med å være tålmodig; havet kan virke dødt. Du kaster hundrevis av kast uten å verken se eller kjenne fisk. Står du på det du vet er en god fiskeplass, lønner det seg ofte rett og slett bare å bli stående der. Du VET at sjøørreten må runde der. Det er bare snakk om tid. Som lyn fra klar himmel tar den, brått, og gjerne helt oppi beina dine. Når 4-kilosen ligger i håven, så glemmer du raskt dine stive skuldre og trykksmerter i fotsålene. I ei elv kan det fortone seg litt annerledes. Der får du utløp for din "utålmodighet" ved å forflytte deg til et annet os når fisken i favorittoset glimrer med sitt fravær. Ja, flytt deg.

Til deg som har kastet litt, men gitt opp.

Hvorfor kastet alle mye bedre enn deg? Og... gjorde de egentlig det? De fleste av oss sammenligner oss hele tiden med andre, og det er lett i en slik situasjon å undervurdere seg selv. Vi tror og mener at de andre er så mye flinkere. La oss kalle en fluestang for en fluestang og innrømme at svært mange av dem som eier en faktisk kaster relativt dårlig. Eller for å si det litt penere; de kaster mye dårligere enn de kunne ha gjort. Hvorfor er det sånn da?

Forutsatt at motivasjonen for å lære var på topp fra starten, og utstyret var tilfredsstillende, mener jeg at feilen langt på vei lå hos han eller hun som forsøkte å lære dem fluefiske. En instruktør, også meg, kan ha dårlige dager, klart, men i hovedsak må en som skal lære bort vite å lære bort.

Lar det seg gjøre å lære seg fluefiske aleine? Både ja og nei. Det meste av arbeidet må du faktisk gjøre selv. Men hvis du har fått en skikkelig veiledning fra starten, blir din jobb bare å finslipe, hente ny kunnskap, og videreutvikle deg. Dette er en prosess som aldri stanser. Selv forsøkte jeg å lære meg det meste på egenhånd, men fart i sakene ble det først når jeg for endel år tilbake lærte en annen fluefisker og instruktør å kjenne, en fluefisker som idag forøvrig er en av mine beste venner. Da fikk jeg det grunnleggende på plass, samtidig som jeg fikk byttet ut min gamle Silstar fluestang med skumgummihåndtak, og så mjuk at jeg kunne bruke den som rokkering. Det hjalp! Den stanga stod lenge på utstilling oppunder taket her med god bøy, og når jeg tok den ned, så var bøyen der fremdeles. Satt seg den.

Ok, etter dette har jeg evaluert meg selv, år etter år, under praktisk fiske, noe som er en svært viktig ingrediens i det å bli bedre. Ja, alle må tilegne seg grunnlærdommen. Deretter får en gjerne sin egen stil. Problemet er at mange aldri får med seg det som er viktig fra starten, og... selv om de har tatt instruksjon, så er det mange instruktører som rett og slett "ikke har skjønt det". Et kurs er mye teknikk, men også mye pedagogikk, uansett emne. Lurt å finne en instruktør kanskje, som har vært dette på andre områder enn fiske også. Vær likevel forberedt på at instruktører er ulike. Noen er beintøffe, andre er mer beskjedne. Når det gjelder de som er tøffe, så er det en grunn til at de er tøffe, tro meg.

Større glede.

Så kan du spørre deg hvor langt du skal drive dette. Vel, for noen holder det å beherske tilstrekkelig til at de kan legge flua ut i den lille ørretbekken på hytta. Vil du derimot ha glede av fluefisket i litt større elver, i vann og i sjø, bør du kunne mer. Her vil kastelengder, presentasjon, fisk- og insektlære være viktig. Med litt trening, og litt mer kunnskap, blir gleden ti tusen ganger større.

Tro på deg selv!

Fluefiske - ren glede, satt i system.

Jan.