MYHRE fluefiske

Jensen Argon, et godt valg (av Jan Myhre)

Jeg har akkurat fått testet Jensen Argon i #6.

Stangen bøyer godt og gir god respons. Den leverer presist på både korte og lange kast. God til både ørretfiske og ikke minst sjøørretfiske.

Tåler godt med vekt. Jeg testet den både med en #6 line og en #7 line. Sparker overraskende bra under stor belastning og med mye line ute.

Dette er en stang jeg absolutt vil komme til å anbefale mine kurselever som er ute etter en god stang som kan brukes til mangt.

Personlig kommer jeg helt klart til å bruke denne flittig.

Stanga leveres i trekk og tube (begge deler er standard). Fin finish i brun farge. 4-delt. Stanga er også å oppdrive i 2-hånds.

MEGET fin kork.

 Bildet er tatt av undertegnede.

Ansvarlig i Norge er Larsen / A. Jensen Flyfishing Norge.

Jan.

Fluestang for junior (av Jan Myhre)

Det er ikke gull alt som glimrer av fluefiskestenger, spesielt ikke i det aller rimeligste skiktet. Når dette er sagt, så skal en faktisk leite en stund også blant disse for å finne en stang som er direkte begredelig.

Men plutselig dukker det opp en billigstang som slår øynene opp på selv en garvet kaster. Sølvkrokens JUNIOR-stang, 8,6 fot #5/6 er et eksempel på en sånn. De kaller den bare for "den grønne stanga".

For grønn, det er den, altså i farge. Lyyys grønn. Lett å se med andre ord. Lina ikke noe unntak.

Hva med stang, snelle, line og fortom, alt ferdig montert til fiske, for under tusenlappen?

Og for en stang... du tror det kanskje ikke før du ser det, men den leverte oppimot det de beste stengene i verden gjør på lengde. Og så lettkastet da gitt. Den er jo laget for å være nettopp det. Toppen responderer godt, og gir fiskeglede fra første meter. Lettkastet på både korte, moderate og større lengder.

Joda, jeg har selvsagt "tatt stanga helt ut". Det er derfor jeg er så sikker i min sak. At en sånn stang kan levere 38 meter på lett bakvind etter bare noen få kast på plenen er ikke å kimse av. Nå skal det sies at jeg brukte en femmerline som ikke fulgte med i pakka. Kjøper du settet, bør du kanskje skifte ut lina, for den var etter min mening litt for stiv, men grei nok. Junior skal jo ikke hive 40 han, ja i hvertfall ikke med det første. Lina som lå i pakka leverte forresten godt over 30 også den. Da var vi langt inne på backingen ja.

Fluekast er mer enn å kaste langt. Denne stanga gir junior mye glede uansett.

Også er den litt morsom også da, knall lysegrønn, med et håndtak litt utenom det vanlige. Tøft.

Ja, må ikke glemme og si at det selvsagt følger med stangtrekk, samt en liten bok med fisketips.

Kanskje blir det en stang på senior og?

Heia Junior!

Linebehandling i elv (av Jan Myhre)

Å stå på land å kaste er forholdsvis bekymringsfritt med tanke på linekluss.

Står du i elv derimot, så blir linebehandling kritisk. Strømmen vil her begynne å trekke med seg og holde igjen den skytelina du drar inn mellom hvert kast, og det skal ikke mange meterne til med line liggende nedstrøms før du er ute i virkelige problemer med hensyn til å få lina effektivt ut av vannet igjen. Jo sterkere strøm, jo verre blir det.

Noen bruker snørekurv, altså en eller annen form for balje eller annen innretning som er festet til livet, og putter lina oppi der. I spesielle settinger mener jeg absolutt de kan ha sin fordel, men personlig synes jeg vel de på mer generell basis virker mer hemmende enn frigjørende. Spesielt der jeg står med ei 2-håndsstang.

Dette går vakkert uten, hvis du bare gjør det riktig.

La oss ta behandling ved vannkast først. Når du trekker inn line mellom kastene, tell inntrekkene dine. For eksempel teller du først 5 inntrekk. Når du er ferdig med det, låser du den kveilen du da får helt innerst i lillefingern din. Neste kveil teller du 4 inntrekk, trenger du en tredje løkke, ja så teller du 3, og trenger du ei fjerde løkke, ja så teller du 2. Alle kveilene legger du helt inne i lillefingern.

Tanken bak dette er at kveilene blir gradvis mindre, og vil ligge innenfor hverandre slik at klussrisikoen blir borte. La også kveilene du skaper deg slepe i vannet, i hvertfall de første (og største). Slik holder strømmen dem unna hverandre, og igjen reduseres muligheten for kluss.

Så kommer vannkastet ditt, og ved stoppen under avlevering, bare lar du alle kveilene skli ut ved å frigjøre dem fra lillefingern. Lina skyter. Effektivt.

Blir strømmen sterkere, lag løkkene mindre. Da blir de jo også typisk flere. Pass da på at de ikke blir altfor mange. Flere av dem vil da nemlig kunne komme til å henge i lufta (og ikke slepe vannet), og da øker klussrisikoen.

Av og til på 2-håndskasting kan jeg likevel stå med både 5, 6 og 7 løkker. Løkkene får mer nærhet til hverandre, og da blir tellingen kritisk. Slurver du her (som jeg også gjør av og til), oppstår vasen du ikke vil ha i første stangring. Mer enn en gang har jeg sagt til meg selv: - pokker Jan, TELL!!!

Når du har denne situasjonen med mange løkker, og de får mer nærhet til hverandre, så er det vanlig at noen løkker får samme telling. Men jeg justerer da inntrekkets lengde en liten tanke ulikt fra den ene løkka til den andre slik at de likevel ikke blir helt identiske. Kommer med øvelse.

Ved 1-hånds overhodekasting bruker jeg samme prinsipp, altså ikke snørekurv der heller. Men, i og med at vi under 1-håndskasting typisk er avhengige av skyte line mellom hvert blindkast, gjør jeg det på en litt annerledes måte. Jeg klarer meg med 2 løkker. Den første store setter jeg som før i lillefingern. Den neste låser jeg som vanlig mellom min peke- og tommelfinger. Så begynner jeg å kaste. Når den minste og siste løkka er ute i blindkastingen, flytter jeg bare den store og siste løkka fra lillefingern min og opp til låsing mellom peke- og tommelfinger. Så var vi igang igjen med helt ordinær kasting. Denne forflytningen fra lillefingern vil du oppdage nesten går av seg selv.

Så... gjør du som jeg her har fortalt deg, kaster du effektivt og feilfritt. Denne teknikken er et absolutt must i rennende vann med litt strøm, hvis du da ikke finner deg litt stille vann å legge all lina i. Hvis du bare lar lina bli tatt av strømmen i en eneste stor løkke nedstrøms, får du den rett og slett ikke opp igjen uten bruk av supermannkraft. Det ser ikke bare dumt ut, du blir sliten også.

Til slutt; hiver du med en 2-hånds 18-foter så kan du til en viss grad se bort fra nevnte. Det er så mye kraft i en sånn at den vel strengt tatt river opp alt som måtte ligge igjen i vannet. Men nå fisker vi ikke med en 18-foter da. I hvertfall gjør ikke jeg det. Jeg har testet en da, nylig, i et klassisk speykast, med 82 grams speyline. Ja du hørte riktig, 82 gram. Det gikk ikke så veldig bra sånn til å begynne med. Handler om teknikk det også. Treffer den lina der deg i bakhuet, så ryker både halsvirvler og kjevebein. For konkurransekasting. Poenget er; det går litt bedre dette med line i strøm når du har kraftigere stang, logisk, men i elva står vi jo ofte med våre relativt spinkle (til 2-hånds å være) underhåndskaststenger i 11-, 12- og 13-fotere, med ditto liner.

Prøv! Når du har gjort dette noen ganger, sitter den, og blir en helt naturlig del av kasteteknikken din.

Men først må du lære deg vannkast da. I speykursene tar vi opp denne linebehandlingen, i praksis.

Jan.

Vedlikehold av fluesnøret (av Jan Myhre)

Vi legger endel penger i fluesnørene våre. Så forlanger vi at de skal vare, men det er også mye opp til oss selv.

Spesielt der snøret benyttes i saltvann er hyppig vedlikehold nødvendig. La snøret få sin behandling etter hver tur, så har du snøret lenge. Jeg trekker ut hele lina jeg, og dusjer den i lunkent vann, tørker igjennom med papir eller ei fille, hvorpå jeg så smører snøret. Det tar sånn ganske nøyaktig 3 minutter.

Mange bruker den typen fly-line dressing en får kjøpt i flueutstyrsbutikken, ment til formålet. Det gjorde jeg også i mange år. Så fikk jeg, som følge av kursvirksomheten, et ganske så stort forbruk, og begynte å se meg om etter alternativer. Fikk den gang tips fra Casting-miljøet om produktet Armor All. Jada, helt korrekt, det er det produktet vi benytter til dashbordet i bilen vår.

Grunnen til at jeg skriver dette korte Verdt & Vite-avsnittet, er at jeg gjerne vil dele med dere min erfaring med Armor All kontra de vanlige dressingene en får kjøpt.

Jeg har nå brukt Armor All noen år, og min konklusjon er at den behandler lina mye bedre enn de vanlige dressingene. Er nærmest skråsikker på at endel av dressingene der ute snarere tørrer ut coatingen, med resultat at lina krakkelerer tidligere. Linene mine behandlet med Armor All bare varer og varer, holder seg like myke og fine. Lina blir ikke like glatt som ved bruk av riktig type dressing skal sies, men absolutt glatt nok til fiskeformål.

Jeg bruker Armor All både på tradisjonelle liner med vanlig kjerne, samt på glassliner med monokjerne.

Har brukt sprayen for det meste, men nå oppdaget jeg at den kommer i "babyserviett"-versjon (avbildet).

Just wipe it!

Dra igjennom en gang eller to, ferdig.

Vi behandler lina for at den skal vare, men vi behandler den også for at teknikken vår skal få virke...

Jan.

Om læreprosesser (av Jan Myhre)

Erfarne fluefiskere vet hvor viktig det er for fiskegleden at teknikken sitter. Fiskeglede er selvsagt mer enn teknikk, men det er et faktum at vi under fisket hele tiden stilles overfor situasjoner og forhold der bristende teknikk kan gjøre fluefisket til et sant mareritt. Vi har vel vært der de fleste av oss, og vi kjenner oss igjen; får det ikke helt til under de rådende forhold, blir sure og leie, og synes at hele fisketuren har vært en eneste stor fiasko. Det trenger ikke å være sånn.

Som på alle andre områder finnes vel intet fasitsvar for hva som er den beste læreprosessen. Mitt råd er likevel å oppsøke kurs som står i forhold til det nivået du befinner deg på. Men søk i denne forbindelse den profesjonelle, eller så kan du like så godt bli hjemme. En riktig instruktør gir deg detaljer, og han har tid til deg. En misforstått instruksjon snakker altfor overordnet, og typisk til for mange om gangen. En nybegynner kan håndteres ganske så tøft. Instruktørens oppgave er å gi ham kunnskap, heller for mye enn for lite. Fordøye den kan eleven gjøre når han eller hun kommer hjem. Da begynner nemlig prosessen...

 

Oppsøk også ulike fluefiskemiljøer rundt omkring. Dra nytte av deres kunnskap, og etterhvert vil de dra nytte av din.

 

Etter at du har deltatt på kurs er det i hovedsak kun én person som avgjør om du vil utvikle deg eller om du vil stagnere, nemlig deg selv. Med andre ord; er du ikke selv innstilt på å gjøre den jobben som må til, så havner du i den store haugen av "middelmådige fluekastere" (unnskyld uttrykket). Og så er spørsmålet om det holder for deg å være blant dem, eller om du vil gjøre noe mer ut av det? Hos MYHRE fluefiske kan du i hvertfall ikke skylde på at du ikke fikk nok kunnskap, og at den ikke ble formidlet riktig. Grunnlaget er lagt det, enten du deltok på ett eller flere kurs. Og dette samme grunnlaget er uhyre verdifullt, når du nå tar skjea i egen hånd, og virkelig bygger på det du har lært.

 

Vær åpen! Pass på at du ikke lar stoltheten din tviholde på bestemte oppfatninger av ting. Selv har jeg tatt meg i å tro at min måte å gjøre ting på har vært de eneste rette, bare for senere å oppdage at metoden enten var feil, eller kunne utvikles til noe bedre. Joda, jeg tror på meg selv, og det skal du også gjøre. Eksperimentere, og finne gode teknikker som passer for deg. Og virker de, skal du være stolt av dem. Men ikke tro at ingen kan tilføre deg noe. Tror du det, så kommer du aldri videre. Personlig har jeg 2 ører som deg. Det ene kaller jeg et stolt øre, det andre kaller jeg et lytteøre. Problemet oppstår når du har 2 stolte ører.

 

Læringsmessig er fluefiske en iterativ prosess. Iterativt betyr at du gjør ting om igjen. Altså søker du kunnskap, filtererer den, memorerer, tørrtrener, praktiserer og evaluerer. Så begynner du pånytt igjen med ny ervervet kunnskap.

 

Jan.

My belly's (av Jan Myhre)

Jeg har to belly's jeg.

Den ene sitter i lina, den andre sitter like bak beltestedet, og jeg bruker dem begge effektivt.

Magen ja.

I andre innlegg her inne har jeg ved flere anledninger beskrevet riktig bruk av kroppen. Jeg har blant annet snakket om dette med å "sette kroppen sin", bruke den som en fjær. Dette passer i hvertfall min relativt eksplosive kastestil på store lengder godt.

Men har du tenkt over magen din noen gang?

I samband med lange kast, og at jeg nettopp "setter kroppen" under avleveringens stoppunkt, spenner jeg også magemusklene mine på vei frem til, og i stoppen. Det gir faktisk en god effekt, og det hjelper deg nettopp å sette hele overkroppen, og sikre linja. På samme tid holder du pusten, noe som følger naturlig.

Prøv så skal du se. På de lengste kastene da.

En korrekt satt kropp, sammen med en korrekt satt stopp, samt alle de andre detaljene, bidrar til en snorrett avlevering, med stor fart og effektivitet. Vi unngår lettere overrotasjonen. Husk at bare en liten tanke ut av linja, på lange kast, kan være direkte ødeleggende for resultatet.

Jeg ser svært mange bedriver denne "sakte vogginga", der de også involverer hofta si i nevnte. Du kaster da sikksakk, og du tar bort momentet. En helt annen ting er nemlig den hofte- og kroppsbruken langkastere er observante på og benytter. Der står siden som peker vekk fra stangsiden stille, mens høyresiden utnyttes som bidrag i kastet. Og det er IKKE en bevegelse som tillater overrotasjon, ei heller en bevegelse i siruptempo.

Mye rart jeg driver med.

Neida, det er ikke rart :-) Ikke i det hele tatt.

Jan.

Sjøørretfiske - hvor effektiv er du? (av Jan Myhre)

Mye kan sies, og mangt er sagt, om hva som "må" være på plass for å lykkes med sjøørretfisket.

De noe bedre kasterne får mest sjøørret, dersom de øvrige faktorer er de samme for de to type fiskere!

DET var litt av en påstand. Vel, så langtfra sannheten er den ikke.

En god kaster når hele sektoren fra samme plass, også omtalt i bolken nedenfor her. En god kaster sender ikke fortomen ut i en spagettiklase, medmindre det er tilsiktet. En god kaster klarer seg under fiske med få luftsveip, ja selv de som liker å holde litt snøre i lufta med langdistansesnører. En god kaster får fisket av et større strekk i hvert kast om ønskelig. En god kaster holder med andre ord flua fiskende i et mye lengre tidsrom totalt sett. En god kaster når fisken der den står. Spørsmålet blir altså; hvor mye av fisketiden din oppholder flua seg i vannet? Tenk over det.

Jeg ser noen mennesker der ute nærmest rakker ned på lange kast, for på en måte å umyndiggjøre dem som middel for god effektivitet. Pølsevev! Ja, sjøørreten trekker svært ofte nære land, og spesielt i vårmånedene, men med min erfaring fra sjøørretfiske i sjøen over en årrekke, vet jeg at en svært stor prosentandel av den fisken jeg får kontakt med, står eller vandrer noe lenger ut. Samme prosentandel følger helt typisk flua helt inn til land, før den der tar når du stopper, og gjerne setter fart i flua igjen for nytt innkast. Med andre ord; du må nå den der den er. Det kan være på en meters avstand, eller det kan være på tredve. Mange treffer den ikke, rett og slett fordi de ikke har potensiale i seg til å kaste over en viss distanse. Dette er selvsagt situasjons- og stedsbetinget til en viss grad, men er du en dyktig kaster, så får du også mere sjøørret.

Situasjonen har en tendens til å forverre seg når manglende evne til å legge ut flua på noe større distanse følges opp av utstrakt vading for å bøte på problemet. Hold deg på land om du kan.

En annen ting som typisk skjer der man kaster på fisk man har observert står innenfor relativt begrenset kasteavstand, er at fisken etterhvert trekker seg unna deg, altså legger seg noen meter ekstra ut. Den har blitt oppmerksom på deg og kastingen din, eller den har i hvertfall blitt oppmerksom på noe. Da kan du med fordel ta en pause, så plassen får roet seg, men kan du legge på noen ekstra meter kastemessig, og med en avlevering som ikke skremmer både fugl og fisk, vel så har du kanskje en mulighet likevel.

Og så til dette ordet mange bruker i negativ forstand: DÆLJING! Hva i huleste er DÆLJING? Er DÆLJING det samme som langkasting? I såfall tror jeg de som bruker dette uttrykket virkelig har behov av å se en dyktig langkaster i aksjon. En virkelig dyktig kaster DÆLJER aldrig! Han eller hun kaster uanstrengt, med minimal bruk av kraft, selv under lengder opp mot og over 30 meter under vanlig fiske. Personlig fisker jeg på alt fra en meter, til noen og tredve meter typisk. Dette spennet er godt å ha det. Intet problem å legge lina snorrett med disse lengdene her når du kaster teknisk riktig. Heller intet problem med presentasjon forøvrig. Nei, det er ikke det, i hvertfall ikke med en sjuer.

Ikke la dere forlede av en dyktig fluekaster som i sistesveipene bruker noe større bevegelser. Dere tror kanskje at han bruker makt og rå kraft? Ingenting er lenger fra sannheten, i hvertfall ikke når vi snakker om en finslepen kaster. Sannheten er at han ikke bruker krefter i det hele tatt, men øker bevegelsen for større drift. Han bruker stanga si, det er det han gjør. Altfor få gjør det. Han blir ikke sliten engang, ikke etter 1 time, ikke etter 5 timer.

Så... vekk med detta ordet DÆLJING!

Kan du kaste, og har litt lokalkunnskap, så får du kontakt med sjøørreten nesten hver gang, hvis den er der...

En god lengdekaster er dessuten vanligvis en fabelaktig kortdistansekaster.

Jan.

Om det fiskemessige og det kastemessige (av Jan Myhre)

 

 

Kunnskap om det rent fiskemessige er vel så viktig som kunnskap om det kastemessige. Om det hersker det vel liten tvil. Noen setter det fiskemessige opp mot det kastemessige, eller vice versa, i diskusjonen om hva som skulle være ”viktigst”. Det skal da ikke være noen motsetning mellom de to? God teknikk må være ledsaget av kunnskap om det fisket man bedriver for øvrig, for best resultat. Av og til registrerer jeg dessverre at noen neglisjerer teknikk totalt, ja nærmest ser litt ned på den, i sin iver etter å fremheve fiskekunnskapen alene som det eneste saliggjørende. Det er synd.

 

Det er synd, fordi du blir faktisk en bedre fisker med bedre teknikk. Du blir allsidig, og får avfisket plasser som kan være svært vanskelig å avfiske med svak teknikk. Du blir slepen, ja så slepen at du kan fiske helt stille og diskret, selv med vannkast. Du blir en bedre presentør av både flue, flueline og fortom, ofte helt avgjørende elementer i ditt forsøk på å lure fisken der ute. Du oppnår bedre lengder, noe som absolutt vil være en fordel i en del situasjoner der du ønsker at fisken skal røpe seg, før du røper deg selv. Neida, fisken står ikke alltid lengst unna, men den kan gjøre det, og da er det greit å ha ferdighetene i orden.

 

Noe av det viktigste er at du blir rolig og avbalansert. Du har lært deg å bruke kropp, armer, stang og snøre på en måte som krever minimalt av kraft og unødige bevegelser. En fluefisker som ikke får fisk, er ofte den som kjaser og maser. Det gjør ikke en som behersker teknikken til fulle. Han eller hun kan konsentrere seg om å fiske, for hele kastingen går på autopilot. Å kjøre bil er også teknikk. Kunnskap om skilter og regler i trafikken er bra, men kan du ikke kjøre bilen, så får du en dårlig totalopplevelse. Slik blir det på en måte med fluefiske også. Ja… du får i hvert fall en dårligere opplevelse enn du kunne ha fått…

 

Om det å bli en fluekaster litt utenom det vanlige.

 

Noen strekker den altså litt lenger. De nøyer seg kanskje ikke bare med de helt grunnleggende teknikkene for praktisk fiske, men øver inn flerfoldige teknikker som gjør det hele ennå litt mer spennende, og ikke minst gir kastingen og fisket litt større variasjon. Det gjør godt det, å ha innarbeidet et par-tre ulike varianter for hver sin side av elven, både for kropp og sinn, der du står i timesvis med håp om at storlaksen skal ta. Eller småørreten for den sakens skyld.

 

Og det er når du først har begynt å eksperimentere litt med noe mere avanserte kast, du begynner å forstå hvor allsidig en fluestang kan benyttes. Og så er du bitt. Da ønsker du raskt å ta den ennå litt videre. Du setter kastene sammen i kombinasjoner. Det kan være kombinasjoner til bruk i det praktiske fisket, eller det kan gå over i det noe mere showpregede. Ingenting er galt med det, og ingen skal fortelle deg at det er galt. Det som er riktig for DEG, er riktig for DEG. Og dette er svært verdifullt. Verdifullt, fordi du blir tryggere med stanga. Du blir allsidig. Du blir en bedre fisker!

 

Men, det tar også tid å bli god. Det er en prosess som går over mange år, og du blir aldri utlært. Du må bare trene. Tren når du fisker, tren på gress og i vann, tren når du sitter i stresslessen, tren når du sover. Evaluer deg selv, og få gjerne noen andre til å evaluere deg.

 

Rom ble ikke bygget på 1 dag.

 

Velkommen til speykurs eller advanced workshop!

Kastenisse eller julenisse? (av Jan Myhre)

Du vil kaste ekstra langt, men får det kanskje ikke helt til, akkurat de greiene der.

Bak det å kaste ekstra langt, ligger det mange finesser, klart det gjør, og det ligger mye trening.

Fluekasting er forsåvidt ikke noen kraftsport heller, selv om det kan se kraftfullt ut til tider under ekstrem langkasting.

Neida, blant en rekke andre momenter, så gjelder det å bruke stanga si riktig. Det er det det gjør.

De fleste "normale" fluekastere som vil kaste langt er for snille mot stanga si. Det er min påstand. Vær slem!

Men... er du slem på feil måte, så kommer du bedre unna det ved å være snill...

Faktisk er de gode lengdekasterne både snille og slemme de, på samme tid. Det er det de er.

Det jeg forsøker å si, er at du kan tillate deg å være slem, hvis det å være slem etterfølges av det å være snill...

En stang har en toppdel og en bunndel. Toppdelen er mjukere enn bunndelen. Ganske logisk, eller hva? Vi bruker begge to når vi kaster, både toppdelen og bunndelen. Eller... gjør vi det...?

Noen fortsetter å kun bruke toppdelen når de begynner å få mange meter i lufta: - Fytti grisen, nå skar'e gå langt asså. Feil. Det går kort.

Eller ennå verre; mange bruker ikke noen av delene; verken toppdelen eller bunndelen. Fortapt.

Førstnevnte er et eksempel på det å være slem på feil tid. Sistnevnte er et eksempel på en som egner seg bedre som julenisse... han er jo snill, supersnill, ikke sant?.

Jeg er slem jeg! Ja, faktisk på grensen mot brutal, når jeg vil kaste langt vel og merke. Stoppene kommer knallhardt, tidlig, og kontant. Men så vet du... så er jeg snill. Så sørger jeg for å "åpne opp", slik at jeg overlater til bunndelen å gjøre det videre grovarbeidet. Jeg gir toppdelen en velfortjent pause.

Det er flere metodikker som nyttes for at bunndelen skal gjøre jobben. Når du behersker dette, så setter du også større fart i snøret ditt, noe som er helt avgjørende, og du gjør det faktisk med svært liten bruk av kraft forøvrig. I tillegg til disse metodikkene, kan jeg aldri få understreket godt nok hvor viktig et riktig utført dobbeltrekk er for en effektiv og lite anstrengende langkasting.

Og der har vi det igjen... noen står og trekker i snøret sitt som en beskjeden skolegutt. Joda, riktig trekk til riktig tid. Men i det du skal avlevere de hundreogørten meterne dine der bak ut i et 35- til 40-meters kast, ja da må det skje no altså. Det må skje no!

Så vet du, så... kommer også toppdelen. K A T A P U L T! Forutsetningen for å utnytte toppdelen for alt den er verdt, er at bunndelen har fått jobbe seg i gjennom først.

Kastenisse eller julenisse, valget er ditt! 

Om vannkast og kroppsbruk (av Jan Myhre)

Ja, så er dagen kommet. Du har vært på kurs i speykasting, og står i elva aleine på egenhånd, fast bestemt på at nå skal det kastes vannkast ja. Nå ska jeg vise dem!

- Hmm... skal vi se... hvordan var dette igjen... stå riktig med føttene ja, det var det... hmm... vende kroppen fra hofta mot nedstrøms, og sørge for god snørekontakt... det var viktig...

- Sånn! Da var vi klare...

- Men i h..... hva skjedde her da...? Blir liksom ikke no "sprut" i kastinga her...

Mange kastere "glemmer" å bruke kroppen sin underveis i for eksempel en snake/spiral eller en dobbel spey. Bevegelsene blir for små, slik at det ikke blir tilstrekkelig "moment" i dem.

Bruk kroppen godt. Drei godt på hoftene deres. Bevegelsene øker bare i omfang desto større du må vinkle. Når du ikke bruker kroppen, eller bruker den for sparsommelig etter situasjon, så vil du kunne oppleve at du 1. aldri får vinklet dit du hadde tenkt, og 2. momentet både under innkast og avlevering blir for dårlig, slik at du begynner å kompensere med feil kraftbruk. Det går raskt over til maktbruk. Kanskje slipper du unna med det sånn noenlunde, men hvorfor bruke mer kraft enn nødvendig, og med gale muskler?

Det er lett å glemme dette, også for de som har kastet en stund. Og når vi begynner å bli slitne, ja da henger liksom ikke kroppen med så mye etterhvert. Pause.

Fallgruvene.

Vi kan ta dreiningen oppstrøms og innkastet først. Ja, du skal dreie fra hofta godt med oppstrøms, inntil du altså har fronten din mot ny kastretning. Ja, faktisk er det vanlig å dreie en tanke mer med overkroppen, slik at du oppnår en skråstilling som du kan utnytte forover igjen (kommer tilbake til den). Men ja, jeg sa "en tanke". Faren her er nemlig at du overroterer. Du dreier altfor langt, slik at både kropp og stang kommer i en posisjon som blir helt feil i forhold til hvordan du har tenkt å avlevere.

Det typiske er at man dreier stanga inn bak ryggen sin. Næmen, skulle ikke du avlevere i 90 grader'a? Hvorfor har du stanga i posisjon som tilsvarer avlevering i 120 grader?

Spagetti...

Prøv igjen...

Innkastet skal komme i den samme retningen bakover, som du har tenkt å avlevere i forover. Plain and simple. Det betyr at du må stoppe både kropp og stang i tide. Rett inn - rett ut!

Når du så kaster forover igjen, så bruker du typisk hofta som en kulestøter. Husker du den lille skråstillingen nevnt ovenfor? Ja, hofta kombinert med en liten skråstilling på overkropp, gir deg drift og moment. Prøv, så skal du se hvor effektivt det er.

Har vi en fallgruve under avleveringen også? Jada, det har vi, minst 1.

Moralen der er; stopp i tide!

Spenn opp kroppen din som en fjær, og gjør en kontant stopp i det kroppen din er kommet tilbake fra sin skråstilling, og fronter din nye kastretning. Mange feiler her ved at de lar skulderen sin, og derved kroppen, overrotere igjen, denne gangen forover, og nedstrøms. Momentet blir borte, du er ute og kjører så til de grader nedstrøms med armen og kroppen din i 60 graders vinkel, mens du forsøker å tvinge kastet ut i 90.

Spagetti...

Riktig bruk av kropp er viktig. La kroppen og stanga gjøre jobben for deg.

Stopp i tide, det er for sent å snu!

Jan.

Om det å kaste langt (av Jan Myhre)

Det hersker mange meninger om dette med behovet for å kunne kaste langt i en fiskesituasjon.

Selvsagt er et syn i denne sammenheng preget utfra hva slags fiske den som ytrer synet mest befatter seg med, men det skal vel heller ikke stikkes under en stol at det noen ganger typisk er de som nettopp kaster langt som mener at det er nødvendig å kaste langt, og de som kaster kort som sier det er helt unødvendig å kunne kaste langt. Tror vi lar akkurat den der ligge jeg.

Jeg skal bare ta for meg et par situasjoner der det så absolutt er fordelaktig å kunne kaste litt lenger.

Fiske fra svaberg er den ene. Svært ofte plasserer jeg meg et stykke inne på svaberget. Dette for å stå litt i skjul, og ikke som et fyrtårn helt ute på tuppen. Ergo blir jeg da stående å kaste noen meter over de ytterste delene av svaberget. Der går det da ofte en del meter tapt. Men den viktigste faktoren er at jeg kan bli stående på samme plass, å fiske av hele sektoren foran meg, i stedet for å måtte forflytte meg frem og tilbake for å nå over hele sektoren. Jeg står i skjul, jeg står rolig, og jeg fisker effektivt på alle nødvendige avstander i alle retninger. Muligheten for fangst øker (på bildet her er jeg avbildet høyt oppe på svaberget. Det er selvsagt kun til ære for fotografen. Still deg lavt der det er mulig å gjøre det. Jo lavere du står, og jo høyere fisken står i vannlagene, desto mer komprimert ser fisken deg, om den ser og oppfatter deg i det hele tatt).

Fiske i elv og/eller innos er den andre. Når jeg skal fiske av et innos, begynner jeg helt oppe i hjørnet, og fisker meg nedover, men jeg blir stående på samme plassen, i hjørnet, så langt det er mulig. Jeg unngår altså vandring nedover på bredden, og følgelig skremmer jeg ikke den fisken som måtte stå lenger ned i oset. For dette fisket, som ofte krever en bedre presentasjon, så ligger det selvsagt en grense for hvor langt du kan kaste, før det rett og slett ikke blir noen... presentasjon altså... da flytter du deg. Står du i en elv med pålagt bevegelig fiske, ja så stiller det seg litt annerledes.

Begge disse situasjonene viser at det å kunne kaste noen meter er et pluss. For en av de viktigste reglene under fiske er; oppdag fisken før den oppdager deg. Og det gjør den, oftere enn du tror.

Jan.

Snake-meg-her og spiral-meg-der (av Jan Myhre)

Snakeroll og spiral. Alle snakker om dem, og mange gjør bare det... snakker om dem...

Synd, for med litt trening, så forstår du at dette ikke er vanskelig, og oppdager hvor flotte hjelpemidler de er, både for 1- og 2-hånds.

De brukes for å vinkle kastene dine, raskt og effektivt til ny retning, og ikke minst foregår det uten støy. Vi kombinerer dem med andre kast, i alle mulige varianter, og fra begge sider av elven. Sa jeg elven? Bruk dem i stille vann også, i sjøen og. Ikke bare kan de nyttes for vinklinger, men rett og slett bare for lettere å løfte snøret fra vannet til nytt innkast. De gir akselerasjon til snøret, og det er den vi utnytter i løftet. Fordelaktig også for å løfte et synkende snøre opp til overflaten, og holder det da ikke med 1 snake eller spiral, vel, så legg på en til da vel. Dobbel. Eller hva med en trippel? Fungerer det og.

Fint å se på er det også. De er altså mer enn fine ord å strø om seg med. Bruk dem.

Velkommen på kurs!

Kasteteknikk - hva er nøkkelen? (av Jan Myhre)

- Det ser så lett ut...

Denne kommentaren har mange erfarne kastere fått.

Ja, det gjør det, hos en erfaren vel og merke.

Hos de dyktigste ser det ikke bare lett ut, det ser uforskammet lett ut.

Tanken bak denne lille delen her, er å få dere til å fokusere på ordet "snørekontakt".

Det er mange aspekter, tekniske duppeditter og dippedatter som ligger bak den "uforskammet lette måten å kaste på", selvsagt er det det. Noe av det vesentligste er for eksempel å skape seg tid, og det er flere måter å gjøre det på.

Disse tingene kan du lære på kurs, men noen av dem vil komme ganske naturlig også, hvis du gjør som jeg sier. Og hva er det jeg sier? Jo, tygg på ordet SNØREKONTAKT. Neste gang du trener, så skal du tenke på det ordet, å forsøke og holde den hele tiden, snørekontakten altså, gjennom hele kastets faser. For å opprettholde god snørekontakt, må du bruke både stang, kastearm, trekkarm og kropp riktig. Du skal til enhver tid forsøke og unngå "blafrende" snøre, dvs. et snøre som hopper ukontrollert og taper sin energi. Når jeg sier gjennom hele kastets faser, så innebærer det helt fra opptrekk og innkast (alle kastvarianter), og under for eksempel teknikker som vinklinger og så videre. I ALLE bevegelser. Bort med stangveiving- og rykk.

Hvordan du får det til? Bare tenk på ordet du.

Når hodet ditt jobber i et tanke raskere tempo enn kroppen og armene dine, ja da er du på rett vei... er det motsatt, har du fortsatt et stykke igjen. Lykke til!

S N Ø R E K O N T A K T.

Jan.

Spare på fluesnøret? (av Jan Myhre)

Man kan spare på så mye her i verden. Det er smart det, men ikke alltid.

Skal du spare på fluesnøret? Til det vil jeg svare nei.

Det finnes nok hederlige unntak, men som hovedregel får du det du betaler for. Joda, sånn er det med de fleste varer, men jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvorfor fiskeutstyrsprodusenter, som går for å være svært seriøse sådane, og med gode produkter forøvrig, rett og slett ikke evner eller gidder å lage fluesnører som holder mål? Om snøret koster 400, eller om det koster 900 burde være mindre interessant i denne forbindelse. DET MÅ FUNGERE!

Fluesnører lages for ulike forhold og temperaturer. Greit. Men man må generelt kunne forvente at et snøre oppfører seg noenlunde bra i en vanlig norsk vårtemperatur på 15 grader pluss.

Oppfører seg ja. Det er det jeg snakker om. Hva mener jeg?

Jo, for problemfri kasting er vi alle avhengige av et snøre som legger seg noenlunde flatt, det være seg på bakken, eller i en form for snørekurv. Gjør det ikke det, kveiler det seg i hverandre. Da kan vi rett og slett ikke kaste effektivt, og når vi ikke kan kaste effektivt, så får vi ikke roen på oss. Vi klarer ikke konsentrere oss om det vi bør konsentrere oss om; teknikken og selve fisket.

Minne påløper de fleste snører, og en liten tanke minne er faktisk ikke bare negativt, da det kan bety at det er et godt allround-snøre (helårsbruk). Men alt med måte. Ser snøret ut som det avbildet etter 1 times kasting i normal vårtemperatur, etter at du på forhånd har pleiet det etter alle kunstens regler, dvs. skylt, tørret, smurt, tørret, strukket og så videre, ja da er ikke snøret verdt papiret det ble designet på.

At produsentene i det hele tatt tør å levere ut denna spagettien, og attpåtil skryte av den, er for meg helt uforståelig. Tester de ikke produktene sine?

Fluefiske er noe vi skal bedrive lett til sinns, og ikke i vrede over at utstyret ikke virker. Er det noe rart at utstyret for mange havner i skapet? Igjen; snøret må fungere. Vi lager ikke biler uten dører. Produsenter, skjerp dere!

Så... idag, legg litt penger i snøret ditt. Prisen er ikke nødvendigvis en garanti, men det er stort sett en grunn til at snøret koster litt mer. Også forter jeg meg å legge til at mange faktorer spiller inn i valget av snøre. Det er sååå mange snøretyper der ute, og det er sååå mange dårlige snører. Faren for at du får et møkkasnøre er faktisk ganske stor. Spør og lytt blant andre fluefiskere. Det er den beste kvalitetskontrollen du kan gjøre.

  Sånn skal det se ut.

Her kan du lese mer om snører.

Rett fra levern!

Jan.

Fluesnørets overheng (av Jan Myhre)

Snørets overheng er rett og slett meterne av den tynne delen av lina (skytelina) som du til enhver tid holder utenfor stangtuppen når du kaster. Altså delen fra stangtuppen til klumpdelens begynnelse/bakkant.

Når vi vet at en klumpdel etter den gamle og trauste AFTM-standarden utgjør nøyaktig 9,15 meter (30 fot), forstår vi raskt at en habil kaster vil kunne ha flerfoldige meter overheng med et slikt snøre.

Hva er så utfordringen?

En med god teknikk og kastedisiplin vil selv med et slikt snøre kunne holde mye i lufta, men selv for ham byr det etterhvert på en utfordring å opprettholde rette kastebaner og energien i det. Klumpdelen ytterst vil nemlig begynne og slenge, og kastes det med stenger i lavere klasser med mjukere toppdeler, så hjelper ikke akkurat det på problemet. Resultatet er ikke bare dårlig effekt, men også at snøret hekter i framslengen.

Det er ikke uten grunn at mange langdistansekastere sverger til Triangle-Taper-snører (formet som en lang avsmalende trakt), eller en Dobbel-Taper variant (klumpdelen sitter på midten med lang avsmalning mot hver ende). Med disse snørene kan man holde mange meter i lufta, noe som er avgjørende for lange kast når vi snakker om helsnører. Det som skjer her, er at disse ikke "slår over så fort" (ruller ut), noe en kort og brutal klumpdel vil gjøre. Av de to nevnte snører er TT-snøret et snøre som skyter effektivt, mens det gode gamle DT-snøret er litt "tregere av seg" i akkurat den forbindelse.

Idag er det vanlig med WF-snører, som altså har en noe grovere klumpdel foran (Weight Forward). Dette letter kastene, og derfor er de også blitt så populære. Men... en klumpdel som kun følger AFTM-standarden på 9,15 meter, skaper trøbbel for virkelig lange kast, og du merker det best med noe spinklere utstyr. Derfor er de kommet med såkalte longbellys (lange klumper).

Hvordan kan en lengre klump så avhjelpe?

Ganske logisk egentlig; overhenget blir mindre, dvs. delen av den tynne skytelina utenfor stangringen. For det meste vil nå klumpen ligge utenfor, vi oppnår kontrollerte bukter, en kastebane som er rettere, og energien opprettholdes. Klumpdelene kan være ordentlig lange, og de snørene som virkelig er beregnet for langkasting evt. konkurranse, har oftest en fronttapering som avsmalner endel på slutten. Slik "forsinkes" overrullingen noe. Baktaperingen er også gjennomtenkt.

Et longbelly snøre krever også sin mann, ihvertfall hvis "belly'n" blir av det virkelig lange slaget. Det kan noen ganger være på sin plass å gå 1 snøreklasse ned i forhold til hva du er vant til med et slikt snøre, men det gjelder likevel ingen fasit. Noen ganger er det faktisk riktig å gå opp. Vær forsiktig ved selve valget av longbellys. Med det mener jeg at du påpasser at snøret ikke blir for tungt for stanga. Det er verdt å merke seg at endel stenger, spesielt fra en tid tilbake, var utpreget toppaksjonerte, og la man for mye tyngde på ei slik stang, så knelte rett og slett toppen. Den bar ikke snøret, og sluttet å fungere slik den var tiltenkt. Selv om vi fortsatt kategoriserer stengene som henholdsvis toppaksjonerte, moderat aksjon, dyp aksjon, så jobber de aller fleste stenger idag mer progressivt, men på vakt bør man være for det. Normalt velger jeg likevel samme klasse på longbellysnører som på stanga, men det er meg. Husk også at flytesnøret er mye lettere i egenvekt enn et intermediate- eller fullsynksnøre. Dette er verdt å ta med seg i betraktningen når du velger deg ut et longbelly.

Jeg er glad i longbellys. De kaster kontrollert og derved langt (blandet med god teknikk selvsagt). De beste er de med ikke altfor brå fronttapering, slik at de ikke ruller ut for fort. De kan også presenteres med, og de egner seg for overhånds-, rulle-, og spey, selv om endel av dem (de med virkelig lange bellys) kan kreve noe snøre ute for å fungere optimalt i spey. Ergo må du ta i betrakning hvor du fisker, og hvor mye plass du har til rådighet når det gjelder sist omtalte. Fisker du bare i ekstremt trange situasjoner, ja så bør du velge deg et snøre med kortere belly, eventuelt en kortere løsklump.

For en som vil starte opp med et longbellysnøre, anbefaler jeg et som har en ca. 10-15 meter målt fra spissen av snøret til baktaperingens ende (der den tynne skytedelen begynner). Så kan du eventuelt bevege deg mot snører med ennå lengre klumpdeler senere. Er du vant til mer "lettkastede" wf-snører med kort klumpdel, så kan det raskt fortone seg som et sjokk for deg hvis du velger deg et snøre med klumplengder- og utforminger lange som i et konkurransesnøre. 

Ha en long belly!

Jan.

Når sjøøretten tar (av Jan Myhre)

Den som har fisket sjøørrett, har sikkert opplevd fisk som hopper rett til værs når den er kroket. Under disse spektakulære sprangene er det lett å miste dem, og når du så gjør, kan det selvsagt skyldes flere ting.

Det jeg tar for meg nå, strider kanskje litt mot det du har lært. Likevel, jeg tror så absolutt at det har noe for seg.

Mange mister fisken fordi fortomen/spissen ryker tvert av. Noen ganger er det jo sånn at vi fisker med fortomsdimensjoner som er på kanten av det forsvarlige, sett i forhold til fisket vi bedriver. Men når mister vi den? Jo, typisk i spranget. Snapp!!!

Snapp, ja. Hva skjer egentlig når en fisk er i spranget? Jo, den slår med hodet...

Tenk deg nå at du står med bøyd hevet stang, og striholder imot, eller du har lagt den ned til siden forsåvidt. Fisken slår så hodet mot deg, og snøret slakkes en liten tanke. Deretter slår fisken hodet vekk fra deg. Og der har du'n... snapp!!!

I det du føler eller ser at fisken er i ferd med å stige, så stå ikke igjen med stanga i spenn. Pek stanga fremover, og gi slakk. Spenn opp igjen når fisken går under overflaten. Ok, sier du... er ikke sjansen da større for at den kan riste løs kroken? Jo, kanskje, men så får vi stole på at den er skikkelig kroket. Fisker du uten mothake, så kan du muligens med fordel glemme omtalte.

Jan.

Kondisjonsfaktor (K-faktor) for anadrom fisk (av Jan Myhre)

For å bedømme i hvor godt hold eksempelvis en ørret eller laks er, har man kommet fram til en formel. Formelen er ganske enkel, og legger seg lett på minnet når du bare har brukt den litt.

Det kan for eksempel være aktuelt å beregne K-faktoren i fiskekonkurranser, der det ofte på forhånd settes en grense for hva som skal tillates som tellende fisk. Denne grensen settes for å unngå at rubbel og bit tas opp. Dette kan være mager fisk i sjø som nettopp er utgytt, eller såkalte vinterstøinger (fisk som har overvintret i elv etter gyting) når fisket tar til i elvene om våren.

Etterhvert lærer du deg, ved å studere fisken et øyeblikk, hva slags kondisjon den har. Slik kan du helt uproblematisk sette den ut igjen, uten å tenke mere over den saken. En fisk med K-faktor på rundt 1.0 regner man som en fisk i godt normalt hold.

Formelen:

(Vekt i gram x 100) / (lengden i cm ^3) = K-faktor

Sjøørreten avbildet veier 1,2 kg. Den er 50 cm lang. K-faktoren blir da: (1.200 gram x 100) / (50 cm ^3) = 0,96.

Jan.